Saga Oseberg

Af Knut Paasche, magister i nordisk arkæologi. Norsk Institutt for Folkeminneforskning

Går du i tanker om bygge et vikingskip er dette så absolutt den boken du skal lese. Dersom du ikke har slike planer er dette en av flere du bør lese om du vil lære noe om vikingskip og Oseberg generelt.

De aller beste med boken er at den er ført i pennen ikke av en arkeolog, historiker eller noen med annen akademisk bakgrunn, men en båtbygger. Thomas Søes Finderup har så langt levd mye av sitt liv beskjeftiget med å bygge båt, og da først og fremst vikingskip. Dette merkes når det gjelder valg av innhold, men ikke minst fordi boken nærmest sprudler over av detaljerte kunnskap om emnet. Når det gjelder kunnskap om vikingtidens metallverktøy som økser eller høvler for tre bearbeidelser, eller hvordan man hugger ut et skipsbord i kløvet eik er det få om noen som har mere kunnskap enn forfatteren. Det er rett og slett fantastisk å lese om de ulike verktøys anvendelighet til ulik bruk ved skipsbygging, og alt med referanse til ulike arkeologiske funn fra nordisk vikingtid.

Lurer du eksempelvis på hvor mange klinksaum det sitter i Osebergskipet eller hvor mange deler skipets stevner er bygget av er dette boken for deg. Dersom boken har til hensikt å nå et bredt publikum kunne kanskje innledningen vært noe bredere slik at en leser hadde vist noe mer om den generelle arkeologiske rammen rundt vikingskip generelt og Osebergskipet spesielt før boka fører leseren ned i de store dype eikeskoger. For den uinnvidde leser så kastes en kanskje litt vel raskt inn i øksetyper og deres egg vinkler og bruksområder før man riktig har blitt varm i trøya og forstår hva denne boken egentlig handler om.

Som deltager i det store prosjektet om byggingen av et nytt Oseberg er det særdeles hyggelig å se at vi alle er nevnt uansett hvilken del av dette prosjektet vi har deltatt i. Thomas Finderup var sentral under byggeprosessen, men han unngår likevel ikke å nevne alle de andre som hver og en av vært med å fylle deler av dette puslespillet, eller delta med hendene i en eller annen ende av dette store prosjektet.

Noen lesere har sikkert deltatt i diskusjoner rundt vikingskip og nordiske klinkbygde fartøy lenge. Da er det lett å irritere seg over en del ordvalg. I denne boka er der en sann blanding av danske og norske betegnelser på de ulike skipsdeler. Noen gang brukes det gammel norske betegnelser som brukes i tradisjonen i dag, som eksempelvis rong, meginhufer og årer, begreper som går helt tilbake til vikingtid og middelalder. Men det blir forvirrende når det brukes begrepet jernnagler om det som i tradisjonen heter jernsaum eller bare saum. Ordet nagle bør forbeholdes trenagler. Det som på norsk betegnes spiker, kaller forfatteren saum, dette blir fort forvirrende. Vikingskipene har ellers band og ikke spanter, midtband og ikke bunnstokk, bord og ikke planker, bete og ikke bjelke. Det siste viser til kravellbygging (spant) kontra nordisk klink (band). Begrepet spant hører til kravellbyggings tradisjon hvor spantene sette opp først og skipet bordes opp i etterkant, mens bandene er det som binder bordgangene sammen i den nordiske klinktradisjonen, og de settes i etter at bordingen i all hovedsak er ferdig.

Ikke alle henvisninger er like gode. Eksempelvis henvises det til «vores billedskjærer» som mener at treutskjæringene på stevnene kunne vært utført med kniv. Det burde vært nevnt at disse tanker kommer fram av Brøggers tekst i originalpublikasjonen «Osebergfundet» allerede i 1917. Det nevnes at det ikke finnes noe samlet verk om vikingtidens verktøy. Likevel kunne det ha vært henvist til en rekke av Professor Arne Emils Christensens artikler om vikingtidens verktøy til trebearbeiding.

Mange bøker inneholder mindre feil som tilsier at korrekturen kunne vært bedre. Her vil jeg nøye meg med å nevne en av dem. På side 11 står det at skipet ble gravd ut i 1908. Skipet ble funnet i 1903 og gravd ut i 1904.

Nå er ikke siste kapittel skrevet i dette bokverk som skal ende opp i et enda et bind. Likevel er det grunn til å etterspørre en bredere diskusjon rundt tolkningene av skipsfunnet som arkeologisk funn og kilde, og ikke minst rekonstruksjon som tema. Var skipet bygget for graven eller var det et skip slik de en gang virkelig seilte langs med de nordiske kyster? Og hva er egentlig Osebergprosjektet og Saga Oseberg et svar på? Men her er det er jo lov å håpe på neste bind i dette verket. 

For deg som elsker lukten av tre og tjære og er interessert i verktøy og håndverk er boka et helt klart et funn. Den er jamt godt gjennomillustrert og både foto, tegninger og illustrasjoner er av meget høy kvalitet. Boka er særdeles spennende lesning, språket er enkelt og det er lett å følge med på tross av alle detaljene. Her er det mye å lære uansett bakgrunn også for oss som har fulgt med i debatten en stund. Jeg gleder meg til neste bind!

[Historie-online.dk, den 1. januar 2019]